Det har gått inflasjon på Stortinget i å be regjeringen om å gjøre ditt og datt. Mer enn 400 såkalte anmodningsvedtak har hopet seg opp i regjeringssystemet de siste ti årene. Både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre har i så måte sine svin på skogen.
Lederen i Stortingets kontrollkomité, Peter Frølich (H), roper varsku. Han mener det har blitt altfor mange anmodningsvedtak. «Om alt mellom himmel og jord», sier Frølich til NRK. Han hevder denne utviklingen bidrar til å svekke Stortingets kraft.
Opposisjonspartier står ofte bak slike vedtak for å presse mindretallsregjeringer i kne, spesielt i budsjettsaker. I forrige stortingsperiode var det i første rekke Venstre, KrF og Frp som på ulike tidspunkt sto bak anmodningsvedtakene. Etter valget i 2021 er det SV som har brukt denne rollen godt.
SV-nestleder Torgeir Knag Fylkesnes sier at partiet følger regjeringen med argusøyne. Han ser ingen betenkeligheter med en slik detaljstyring fra parlamentets side. «Det er nødvendig», sier han og viser til uttrykket «all makt i denne sal». Dette var Johan Sverdrups i 1872. Og i kjølvannet av dette ble parlamentarismen innført i 1884.
«Hvis Stortinget skal ha noen rolle i samfunnsutviklingen og ikke overlate dette til byråkrater og embetsverk, så er det gjennom anmodningsvedtak», sier SV-nestlederen. Det er vanskelig isolert sett å si seg uenig i dette utsagnet, men Stortinget må klare å heve seg over detaljene. Regjeringen må enkelt sagt ikke bli forstyrret for mye i eget arbeid.
Prinsippet om maktfordeling blir svekket.
Det er selvsagt en utfordring at mange vedtak tilsynelatende havner i en skuff. Regjeringen må anstrenge seg mer og kvittere ut anmodningene. Men også Stortinget må ta sin del av ansvaret for den oppståtte situasjonen. «Dette løses ved at regjeringen skjerper seg, og ved at Stortinget slutter å vedta vage ønsker», sier Peter Frølich svært så treffende.
«Hvis hele regjeringsapparatet blir håndlangere for Stortinget framfor regjeringen, har vi i virkeligheten snudd hele maktfordelingsprinsippet på hodet», skrev Civita-leder Kristin Clemet og tidligere Høyre-statsråd allerede i mai 2018.
Clemet hadde vanskelig for å se at de minste partiene vil greie å motstå fristelsen til å markere seg i opposisjon. «Men av de såkalte styringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet, burde vi kunne forvente mer», la hun til. Den gang undret hun seg spesielt over at Arbeiderpartiet ikke ser seg tjent med å velge en mer ansvarlig linje. I dagens situasjon bør denne pekefingeren gå til Høyre.
Les også: Noen har ikke snakka sammen.
Etter min mening er det bekymringsfullt at Stortinget i økende grad instruerer regjeringen. Prinsippet om maktfordeling blir nemlig uthult og dermed svekket. Maktfordelingen innebærer at Stortinget skal ta seg av overordnet politikk gjennom å vedta lover, vedta budsjetter og drive etterkontroll med regjeringen.
På den annen side skal regjeringen være den utøvende makt og foreslå saker overfor Stortinget. Dersom flertallet på Stortinget er misfornøyd, bør regjeringen presses på plass og i ytterste konsekvent bli felt.
Les også: Om å dele ei kake
Stortinget må derfor ikke opptre som om den var regjering. Det er departementene som sitter på utredningskompetansen og dermed kan se positive og negative konsekvenser av politikk som den aktuelle statsråden så legger fram for regjeringen. Og så kan regjeringen i neste omgang stilles ansvarlig når sakene fremmes i Stortinget.
Prinsippet om maktfordeling må rendyrkes. Stortinget må ikke bli for aktivistisk og ta over rollen som politisk saksbehandler. Da mister det norske parlamentet kraften til å kunne kritisere, kontrollere og eventuelt felle regjeringer. Og i neste omgang blir det vanskelig for velgerne å stille riktige politikere til ansvar. Det vil være uheldig for alle parter.
Les også: Hvorfor pågår det en debatt om formuesskatt akkurat nå?