Om jeg får en uhelbredelig sykdom og går en smertefull død i møte, ønsker jeg å få hjelp av en lege til å avslutte livet selv.
Etter å ha fulgt flere av mine nærmeste i livets siste dager og timer, har jeg sett hvordan døden kan redusere deg til en skygge av deg selv. Intense smerter som morfin ikke lindrer. Jeg vil ikke avslutte livet som pleiepasient. Om det er sannsynlig, vil jeg dø som jeg har levd. Etter min egen vilje. Jeg vil invitere mine nærmeste til fest, og vi skal skåle for min nært forestående død.
Aktiv dødshjelp er i dag lovlig i Nederland, Belgia, Tyskland, Sveits, enkelte stater i USA, Luxembourg og Portugal. Mye tyder på at Frankrike også vil åpne for at uhelbredelige syke skal få hjelp til å avslutte livet.
Aktiv dødshjelp innebærer at en lege gir en kontrollert overdose slik at pasienten dør. Det kan også innebære at pasienten administrerer overdosen selv. Det gjør det komplisert at det omtales som assistert selvmord. Selvfølgelig er dette et etisk minefelt.
Nylig fortalte Aftenposten om besteforeldrene til danske Liv Helm. De valgte å ta selvmord sammen.
«De hadde den livsholdningen at de aldri ønsket å bli avhengige av andre mennesker. Det var ikke et alternativ for dem å komme på pleiehjem», forteller hun til Aftenposten.
Slike historier gjør aktiv dødshjelp vanskelig å snakke om. Retten til å avslutte livet bør ikke gå på bekostning av verdien av et liv. Det er en prinsipiell forskjell på å ta sitt eget liv i frykt for å havne på helsehus og å få hjelp til å dø om man er uhelbredelig syk. Den første holdningen bør ikke få fotfeste. Det siste ønsket er forståelig.
Les flere kommentarer av Kathleen Buer
En norsk undersøkelse fra i fjor viser at 68 prosent mener legeassistert selvmord bør tillates ved sykdom med kort forventet levetid. Undersøkelsen viser også at det er lav støtte i befolkningen til aktiv dødshjelp til folk som er «mette av dage».
Det er ikke overraskende at det er mindre støtte til aktiv dødshjelp blant helsepersonell enn i befolkningen ellers. Hensynet til legen bør også spille en rolle. De færreste går medisinstudiet for å avslutte et liv. Selv om man i dag hører historier om leger som «ved et uhell administrerte en overdose til en døende pasient», bør så klart aktiv dødshjelp være noe leger kan reservere seg mot.
Verken Norsk Sykepleierforbund eller Den norske legeforeningen støtter legalisering av dødshjelp.
Det kan være en av årsakene til at vi ikke har hatt noen stor politisk debatt om dødshjelp i Norge. Fremskrittspartiet har lenge vært det eneste partiet som er for. Unge Venstre og Unge Høyre har tidligere åpnet for å utrede aktiv dødshjelp. Og nylig gikk Grønn Ungdom inn for legalisering. Det virker som om de andre partiene unngår problemstillingen.
«Man skal selvfølgelig sørge for at den lindrende behandlingen er så god som overhodet mulig. Det er ikke noe mål i seg selv at folk skal bruke tilbudet om aktiv dødshjelp, men det at det er tilgjengelig mener vi er prinsipielt viktig», sa leder Tobias Stokkeland i Grønn Ungdom til Dagsavisen nylig. Han oppfordrer moderpartiet til å ta debatten.
Flere hevder at tilbudet om lindrende behandling i livets siste fase er så godt at det ikke er nødvendig å utrede aktiv dødshjelp. Mange som har opplevd å miste sine nærmeste til en alvorlig sykdom, vil trolig være av en annen oppfatning.
Et argument mot aktiv dødshjelp er frykten for at noen skal bli presset til å få hjelp til å avslutte sitt eget liv. At grådige arvinger eller slitne pårørende skal presse de syke til å ta et valg de egentlig ikke ønsker selv. Det kan minne litt om abortspørsmålet og hvorvidt man skal avvikle nemndene eller ikke. Hvordan skal man sikre at aktiv dødshjelp er pasientens eget valg?
Skal man åpne for aktiv dødshjelp i Norge, bør man vurdere Oregon-modellen. I den amerikanske delstaten åpnet man for legeassistert selvmord i 1997. Kun for pasienter over 18 år med en forventet levetid under seks måneder. Benelux-modellen tar utgangspunkt i uutholdelig lidelse som en nødvendighet for å kunne be om å dø. Det blir for subjektivt. Denne modellen er Pandoras eske.
Skal Norge åpne for aktiv dødshjelp, bør kun personer som leger vurderer til å være i livets aller siste fase få muligheten til å administrere sin egen overdose – under oppsyn av helsepersonell. Fagpersoner bør også vurdere om personen tar beslutningen på selvstendig grunnlag uten påvirkning fra omverdenen.
Hvordan kan vi som samfunn kunne forebygge selvmord, og samtidig åpne for å la dødssyke mennesker slippe å lide? Og hva kommuniserer vi om verdien av et menneskeliv om vi åpner for det som i realiteten er avlivning? Dette er vanskelige spørsmål som trolig har hindret en stor offentlig debatt om temaet, tross stadige medieoppslag om støtte i befolkningen. Det kan jo også være at vi synes det er for vanskelig å snakke om døden.
Aktiv dødshjelp trenger ikke gå på bekostning av selvmordsforebyggende arbeid. Snart må vi som fellesskap bli modige nok til å ta debatten. Nordmenn må få slippe å reise til Sveits for å dø når de vil.
Les også:
Et symptom på et sykt helsevesen
Ekspertgruppe vil ha mer skoletilpasset lek i barnehagen – fagfolk steiler