Hundre såkalt norske samfunnstopper har signert et opprop der det kreves at den norske staten bruker mer ressurser på å støtte Ukraina. Dagsavisen støtter dette kravet.
«Mange land har forstått alvoret og gitt mer i støtte til Ukraina enn Norge», heter det i kronikken stilet til den norske regjeringen. Engasjementet er stort. Tirsdag diskuterte regjeringen mulighetene for en økning av Nansen-pakka med partiene på Stortinget. Fasit var ikke imponerende. Sju ekstra milliarder var nok ikke det omfanget protest-underskriverne hadde i tankene.
Ett av argumentene i oppropet er at vårt naboland Danmark har bidratt med over dobbelt så mye som Norge i absolutte kroner. Samtidig er norsk BNP større enn det danske og det anføres at Norge har hatt merinntekter på rundt 1500 milliarder kroner siden krigsutbruddet i øst på grunn av økt oljepris.
Støtte til Ukraina er en investering i egen framtid
Et argument imot en slik relativisering vil være at det alltid vil være trengende og at norsk bistand generelt bør ligge fast uavhengig av statens inntekter. De kan også gå ned. Men det viktigste poenget knyttet til vår støtte til Ukraina, er at situasjonen er ekstraordinær og at den også truer vår egen trygghet. Det er også et faktum at vi som stat har større økonomiske ressurser enn mange andre. Det mener vi bør forplikte. Satt på spissen vil ressursene våre også være verdiløse hvis krigen i Europa sprer seg vestover og verden slik vi kjenner den opphører. Støtte til Ukraina er en investering i egen framtid.
Helt uavhengig av gyldigheten av argumenter, moral og sammenligninger, støtter vi kravet om at Norge kan og bør gi mer enn de 75 milliardene Stortinget så langt har vedtatt i Nansen-pakka. Det er liten tvil om at ukrainerne trenger all den hjelpen de kan få, og at verdenssamfunnet ikke har fulgt opp sine løfter det siste halve året.
Lars West Johnsen: Det er alltid verdt å minne om at historien om 1. mai begynner i Amerika
Natos generalsekretær Jens Stoltenberg nærmer seg slutten på sin tid som leder. Det gir rom for større oppriktighet i sin evaluering av status. Mandag var han oppsiktsvekkende direkte i sin vurdering av vestens oppfølging av sine forpliktelser overfor Ukraina. Stoltenberg innrømmet langt på vei et svik. Han erkjente at «allierte ikke har levert det vi lovet». Det er ulykkelig for Ukraina, men det er også undergravende for vestens troverdighet. Allierte kan ikke svikte. Det er et farlig signal vesten har sendt med sin sendrektighet.
Særlig er det amerikanerne som har bremset sin innsats på grunn av politisk strid i Washington. Men nøling i USA har smittet over på de europeiske landene. Det er et dårlig omen skulle det komme et nytt regime i Washington etter høstens presidentvalg. Ukrainas avhengighet av vår hjelp kan øke.
Les også: Derfor flykter velgerne fra arbeiderpartiene (+)
Les også: General om Putins krig: – Russland mangler det som skal til